Ved å kalibrere TV’en maksimeres sort og hvitnivå som produktet tillater innenfor rammene som SMPTE og EBU setter. Det betyr at du ikke mister informasjon som ligger i bildet. Deretter kalibreres fargemetningen og fargetemperatur slik bildet både har riktig mengde farger og de riktige fargene. Fargemetningen har de fleste et forhold til; for lite farger så ser ansikter bleke ut, for mye farger så ser de samme ansiktene solbrente ut. Fargetemperatur, eller hvitbalanse, trenger derimot kanskje en forklaring:
Selv om kontrast, brightness og fargemetning er satt korrekt, ser ikke bildet nødvendigvis riktig ut. Alle fargene i TVbildet består av en blanding av rød, grønn og blå. Vi trenger et fast holdepunkt som utgangspunkt for de andre fargene. CIE (International Commission on Illumination) har satt punktet D65 som hvit (6504K). Både film og fjernsynsindustriern bruker denne grunninnstillingen som et utgangspunkt. Vi har testet skjermer som ligger opp mot 18000K og ned mot 4500K på hvitbalansen. Det betyr at det som filmskaperen ville at skulle se ut som nyutsprungede blader, kan se ut som sensommer, eller at snøen får et blåaktig stikk. Justering av fargetemperatur krever spesifikke testbilder og måleinstrumenter. På de fleste TV skjermer ligger innstillingen ”varm” eller ”mellomvarm” nærmest D65.
